Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Håndballspilleren av Oddmund Raudberget utenfor Drammenshallen.

Vi er klare til ny kamp – drøyt tretti år etter at vi løp inn på banen for første gang. I våre svarte og gule drakter. Sturlafarger. Med nummer på ryggen. Håndball med klister på.  Slitte joggesko med hardknyttede lisser. Publikum som heiet fra sidelinja. Vi løp, vi hoppet, vi kastet, vi bommet, vi scoret. Innbyttere på benken og sju spillere på banen: målmann, vingspiller, back og strekspiller. Vi vendte vår egen målmann ryggen, og stod ansikt til ansikt med motspillerne. Kapteinen gikk fram. En mynt ble kastet til værs, tatt i mot i svevet og lagt elegant på håndbaken. Kron eller mynt? Vinneren begynte med ballen. Dommeren blåste i fløyta og kampen var i gang med mottoet: Måtte det beste laget vinne.

Vi er samlet igjen. Utenfor håndballbanen denne gang. I klubbhuset til Sturla. På Neperudjordet. Den gang da var vi en gjeng raske og spenstige jenter, eksperter på frosk, kringle, finte og underarmskudd. Skudd som satt der det skulle eller lagde røde, sviende merker i målmannens hender, armer og bein. Håndball er ingen frøkensport, og skrubbsår, forstuing og klypemerker hørte med. Men vi gråt ikke for det. Ei heller om vi tapte med ett mål. Nye sjanser ventet hele tida. Livet lå foran oss. Seriemester og kretsmester. På veggen henger tre kretsmesterdiplomer: piker 12-14 år, damer junior og kvinner. Stigende årstall viser tida som går. Etter å ha blitt utvist under veteran-NM og stemplet som et råskinn, var det på tide å legge håndballen på hylla.

Vi er samlet igjen. Håndballjentene er blitt fullmodne kvinner. Vi har løpt fra oss. Vi har lagt halve banen bak oss. Vi står på midtstreken. Der hvor dommeren og lagkapteinene håndhilste og ønsket hverandre en god kamp. Der hvor kampen ble blåst i gang. Hit er vi kommet. Midt på banen. Midt i livet. Minst. Dommeren blåser. Det er pause. Kampen er halvspilt. Vi har scoret noen mål og vi har bommet. Ikke alle skuddene vi sendte fra oss ble en fulltreffer. Men sånn er livet.

Vi er samlet igjen. Klubbdrakta er borte. Vokst i fra. Hvor ble den av? Vi tar fram bilder  og lar minnene strømme på. Så unge vi så ut. Husker du turene til Simostranda, Sjåstad og Svelvik? Alle vitsene vi kunne. Og sangene. De sure sitronskivene vi sugde saft av før kampen på Kongsberg grusbane. Togturen til Stavanger og innkvartering på Madla. Ikke verst å være tenåringsjente i en militærleir full av nypressede uniformsbukser og blankpussede lærstøvler. Og med mye godt pålegg å velge i til frokost. Leiropphold på Simoa med både praktisk og teoretisk trening. Kondisjon og taktikk. Små og overraskende knep skulle lure motstanderen trill rundt. Ballen skulle i mål, koste hva det koste ville. Vintertrening innendørs. I en moderne, oppblåst plasthall på Marienlyst, før nyhallen kom på plass.

Nå er vi samlet igjen. Til mat og drikke. Og prat om gamle dager med sine skrubbsår på knærne, og blodflekker på trekkspillknestrømpene, som krøp nedover fordi strikken aldri var stram nok. Om livet på gress-, grus- eller asfaltbane. Hvor vi laget en menneskemur for å vanskeliggjøre ballens vei til målet. Og jubelbruset når vi scoret. Når ballen suset inn og ble fanget opp av nettmaskene. Klapp på skulderen, ryggen eller håndflater, som møttes i et kjekt gratulasjonssmell. For håndball er et lagspill – her vinner alle eller ingen. Seieren eller tapet er vi sammen om. Da vi møtte arbeidslivets teambygging og prosjektarbeid var vi forberedt. Vi hadde lært oss spillets regler, der vi løp omkring i kortbukser og t-skjorter med nummer på.

Nå er vi her. De gamle sturlajentene. Vi skal vise at vi ennå kan score mål. Vi løper over på den andre banehalvdelen. Der framme står målet med sine to ganger tre meter – og bare venter. På en ny fulltreffer. Kom igjen, jenter, la oss vinne også denne kampen.